Veien blir til mens man går...

Puerto Madryn - Argentina

2006-11-28T00:20:00.000+01:00

Følg linken her for å lese om de fantastiske opplevelsene i Puerto Madryn: www.havaas8.blogspot.com

Puerto Montt til Puerto Natales - Chile

2006-11-23T16:39:00.000+01:00

Bli med på reise til sydspissen av Sør-Amerika! www.havaas6.blogspot.com

Santiago, Vina del Mar og Valparaiso - Chile

2006-11-20T00:39:00.000+01:00

Sorry folks! Det er lenge siden sist, men som dere vet er vi ute og oppdager verden. Det tar mye tid... ;) Haaper dere nyter kulda og juleforberedelsene!

Link til neste blogg: www.havaas6.blogspot.com (under Puerto Montt til Puerto Natales, Chile)

Sjekk snart innom igjen. Vi holder paa med neste oppdatering.

Hasta luego! Love Torunn & Erik

Rurrenabaque, pampas - Bolivia

2006-11-07T02:48:00.000+01:00

Trykk på linken her for å lese reisebrevet: www.havaas5.blogspot.com

Coroico - VERDENS FARLIGSTE VEI

2006-10-26T16:56:00.000+02:00

Trykk på linken her for å lese reisebrevet: www.havaas7.blogspot.com

Lauca nasjonalpark - Chile

2006-10-25T15:11:00.000+02:00

Trykk på linken her: www.havaas4.blogspot.com

Salar de Uyuni

2006-10-12T02:38:00.000+02:00

Kjaere trofaste bloggleser!

Igjen ser vi oss noedt til aa ta en spansk en. For aa lese reisebrevet fra saltoerkenen, trykk paa linken her: www.havaas3.blogspot.com

Potosi i Bolivia

2006-10-07T19:16:00.000+02:00

Det har blitt litt kluss med bloggen vår. Vi proevde aa lage en ny en, og vi lyktes med aa legge ut reisebrev fra Potosi i Bolivia. For aa lese det, trykk paa linken her: www.havaas1.blogspot.com

Titicaca

2006-09-30T02:48:00.000+02:00

Livet og turen gaar videre, selv om vi maatte ta farvel med hele gjengen fra GAP. Neste maal var Titicaca-sjoeen. Den er med sine 9000km2 den nest stoerste innsjoe i Soer-Amerika, og verdens stoerste innsjoe i over 2000m hoyede. Heldigvis klaffet dette reisemaalet med planene til Carmen og Luke fra Australia. Hiv og hoi, det er saa mye goeyere aa ta bussen sammen med flere! Da blir man straks mye varmere i troeya, og man har flere strenger aa spille paa. Jeg var likevel ikke saerlig sosial paa denne turen, for jeg hadde nemlig faatt ett prosjekt som krevde taalmodighet og dyp konsentrasjon: aa sy paa borrelaas paa den nye ”indianervevde” veska mi. (Den er rosa, og jeg elsker den...!!) I forrige reisebrev skrev jeg at jeg ikke husket paa Ollantaytambo med glede, men det finnes et STORT lyspunkt: Etter mye miming (takk til alle kvelder med spillet Fantasi...), latter og ord paa all verdens spraak, fikk jeg fram at jeg oensket aa kjoepe en borrelaas. Paa spansk fikk jeg vite at det heter ”Pega-pega”, og lykkelig gikk jeg videre fra bod til bod paa markedet, og tok dette deilige ordet saa ofte som jeg kunne i min munn. Det er jo rett og slett veldig morsomt aa si!! Enda mer lykkelig ble jeg da jeg fikk kjoepe en halv meter med pega-pega av ypperste klasse for en slikk og ingenting. Smaa barn – store gleder...!! Og hvis jeg faar lov til aa trekke dette litt lengre, saa er dette et eksempel paa noe vi har sett fram til, nemlig aa glede seg over livets- og hverdagens smaa ting..

Byen Puno ligger like ved Titicaca-sjoen, og er utgangspunkt for mange utflukter til sjoeen. Det var derfor helt naturlig for oss aa sette kursen hit. Det er lite aa si om selve byen, anten at den er forurenset, rotete og stoeyende – slik som alle andre byer i Peru. Likevel tror jeg Erik husker paa denne byen med taarer i oeynene: Det var nemlig HER at han fikk smake sitt livs beste biff. Og etter bare noen faa uker paa reise, har jeg innsett at gammel visdom skal man ikke se bort i fra. Mannens mage er nemlig nesten det samme som hans hjerte. Er magen fornoeyd, er mannen fornoeyd. Det ”sterke” kjoenn er med andre ord ganke enkelt konstruert...

Byens beste biff..

Anyway, dagen derpaa toeffet vi utover den gigantiske innsjoeen. Ganske snart innsaa vi at en baattur en solskinnsdag paa Titicaca-sjoeen, er noe ganske annet enn en baattur en sommerdag paa Soerlandet. Naar hoeyden ligger jevnt paa 3800moh, da MAA man kle paa seg alt man har av toey. Uheldigvis hadde vi ikke nok klaer, og maatte tilbringe det meste av baatturen nede i kabinen. Men hell i uhell: der moette vi to svensker, Helen og Richard. De er vaare aller foerste skandinavere paa turen! Veldig hyggelige!

Foerste stopp var en av de beroemte sivoyene. Det var et merkelig opplegg! Folkene lager oeyer av totorasiv, de bygger hus av dette sivet, de lager baater av sivet, og de spiser til og med siv. Oeyene kan de flytte rundt som de vil, men minst en gang i uka maa de fylle paa nytt siv over hele oeya, for ellers vil den gaa under. Det finnes en del oeyer hvor folk faktisk bor, men vi mistenkte den oeya vi var paa for aa vaere en liten turistbloeff... Noe vi fikk bekreftet senere den dagen.... Likevel var det veldig imponerende at det faktisk gaar an a lage slike oeyer!

Hjerteknuser

Neste stopp var oeya Amantani hvor vi skulle overnatte hos en lokal familie. Oeya har ikke elektrisitet, ikke innlagt vann (broenn), ingen biler og ingen hunder. (Takk og lov!) Det var rett og slett som aa gaa flere hundre aar tilbake i tid. Vertskapet vaart var disse to nydelige skapningene, som snakket verken spansk eller engelsk, bare Quechua. Navnene fikk vi dessverre heller ikke tak i..

De styrte og stelte som best de kunne, og vi fikk kjempe god hjemmelaget mat med KUN ingredienser dyrket paa oeya. Neste post paa programmet var fotball, turister mot lokalbefolkningen, og Erik kastet seg mer enn villig ut i de harde taklingene.. I 4000moh sier det seg selv at det ble mer gaaing enn loeping, og jeg mistenker en del av turistene for aa drive med stygge grisetaklinger, for paa en eller annen maate saa vant de 5 - 0. Erik vil verken bekrefte eller avkrefte denne paastanden, saa folk faar tro det de vil...

Oeyas "fasiliteter" var det ingenting aa si paa. Utenfor vokste det til og med
erteblomster, noe som fikk meg til aa tenke paa mamma. :)

Det er rart! Sola gaar ned hver eneste kveld, men likevel klarer folk over hele verden aa lokke turister til aa skulle se "DEN MEST FANTASTISKE SOLNEDGANG". Men vi lot oss likevel lure, og traakket oppover oeyas hoeyeste fjell for aa skue ut over Titicaca-sjoeens asurblaa H2O. (Eriks metafor for sjoe...) Absolutt verdt turen, men sol er sol og sjoe er sjoe og Erik like saa.

Alt blir hva man gjoer det til.. Solnedganger ogsaa. Her er Luke, Erik og Torunn

Uten elektrisitet blir det heller ikke moro - tror lokalbefolkningen. Derfor stelte de i stand til "diskotek" paa oeyas samlingssted. ( 4 vegger og et tak) Vi hadde det egentlig veldig saa moro i huset vaart, og vurderte aa droppe hele greia for aa spille kort. MEN NEI! Det ville vertskapet slettes ikke ha noe av. De kom drassende med et lass av klaer, noe som viste seg aa vaere de klaerne vi skulle "kle oss ut med" for aa gaa paa disco.

Jentene med skjoert, bluse og skaut. Guttene med poncho og lue.
Etter all dansinga ble det rimelig varmt, for alt var laget av ull.

Dagen derpaa var det nok et oeybesoek, denne ganga til oeya Tequile. Vi ruslet rundt og koste oss. Mer enn det er det vel kanskje ikke aa skrive... (bortsett fra at folkene paa oeya gaar kledd i de samme klaerne som spanjolene gjorde da de kom for over 450 aar siden. De har ogsaa det samme konservative levesettet som "alltid", og det er ikke foer de par siste aarene at ekteskap har blitt inngaatt med noen utenfor oeya. De har i tillegg et kommunistisk styresett, som gjoer at alt deles likt. F.eks saa styrer de all turisme selv, og restaurantene faar besoek av turistene paa rundgang. Alle andre restauranter er stengt. Alt haandarbeid blir ogsaa godt tatt vare paa i handel. Dette gjoeres ved at hvert plagg blir merket med "skaperens" navn, og han faar 90% av salgspris. Resten gaar til fellesskapet. Paa oeya snakkes det heller ikke spansk, og til og med de smaa barna forstod ikke hva vi sa. Helt sproett, men det virket som om det var et bra opplegg!)

Saa var det tid for farvel til Peru, Luke og Carmen. Trist, men c`est la vie.. Planene vaare gikk i stikk motsatt retning, og da var det intet annet alternativ. Det var veldig rart aa plutselig bare vaere oss to igjen, etter 11 dager med folk konstant rundt oss. Men vi trengte ogsaa en pust i bakken etter dette hardkjoeret, og det valgte vi aa gjore paa den Bolivianske siden av Titicaca, nemlig i Copacabana. 3 hele dager tilbragte vi her, noe som var ny rekord. Lange daffeturere paa stranda, late timer i hengekoeya og boettevis med god (og dyr) mat var noe av det vi foretok oss.

Slampen Havaas..
(Legg forresten merke til antrekket.
Ullundertoey og lange bukser.
Med andre ord: Kaldt, men en sykt sterk sol.
Faktor 30 var i skuddet som aldri foer.)

Copacabana

Vi klatret opp paa en topp, og fikk en nydelig utsikt over Titicaca-sjoen.

Til slutt en liten kommentar, dvs to smaa kommentarer:
1: Ikke alt vi skriver maa leses bokstavelig. Vi har det nemlig ganske moro naar vi skriver, og av og til lar vi oss rive med til aa skrive smaa usannheter... (SAANN! Naa fikk jeg lettet samvittigheten min...)
2: Vi hadde lagt klar en del bilder baade fra GAP og fra Titicaca som vi gjerne ville legge ut her, men det virker som om det er en sperre av et eller annet slag. Derfor er bildeutvalget litt ymse.

G.A.P. Adventures in Peru!

2006-09-30T01:39:00.000+02:00

Vel, det var vel naa jeg skulle skrive om vaar fantastiske tur opp til Machu Picchu sammen med resten av GAP-gruppen – turen vi hadde bestilt i Norge. Jeg skal skrive om det paa sikt, men foerst litt om hva som egentlig skjedde…. (Syns du at du har hoert dette foer? Tror du at jeg har gaatt tom for ideer til aa starte et reisebrev? Nei, du tar skammelig feil! Det er kun den universelle lov om historien som gjentar seg – slik den har gjort siden tidenes morgen…

Jeg var altsaa blitt saann passe frisk etter min lille floret med feber og diare (alt i mitt liv dreier seg om floerting…) For aa komme oss tilbake til Lima, tok vi fly fra Arequipa. Vi troppet glade og fornoeyde opp paa flyplassen, men intet har noen sinne gaatt smertefritt. Gjengen bak skranka (ja, det var en hel gjeng som glodde dumt paa oss..) kunne bekrefte at det var ingen med vaare navn som var satt opp paa flygning den dagen. Heldigvis hadde vi billetter som viste at vi skulle fly, men nei, svaret var det samme: Kjoep ny billett, eller kom dere til Lima paa en annen maate. Hekkfjell!!! What to do? (Atter en gang..) Heldigvis er verken Erik eller jeg foedt uten temperement, saa en real krangel skulle vi i det minste ha foer vi punget ut med 180 dollar. Til alt vaart hell, dukket det opp en fyr fra et objektivt turistkontor, og han ringte og styrte for oss i en evighet. Ti minutter foer avgang, fikk vi endelig bekreftet at vi fikk vaere med, og det paa business class!! Bare det at i Peru heter det ikke business class, det heter Inca class...... Aahaai! Vi maatte rett og slett le mens vi loep som gale mot gaten! Navnet Inca er tynt til det ytterste, fra Inca farmacia til Inca toothbrush. Lettere kvalmende etter en del uker i Peru....

Flyet vaart Wayaperu - sjekk fjellene i bakgrunnen!

IncaClass......

Lima tok vi med storm! Selv om det bare var 12 dager siden vi sist hadde vaert der, var vi naa varme i troeya og ved godt mot. Vi travet rundt, og foelte oss som gamle kjente.

I Lima moette vi ogsaa gruppa vaar. Jeg maa aerlig innroemme at det var med en skrekkblandet fryd vi gikk ned for aa moete dem, og jeg skal foertsette aa vaere aerlig og si at vi var ikke helt hoeye i hatten da vi forstod at vi var de eneste som ikke hadde engelsk som morsmaal. Saerlig Erik syns dette var litt kjassent, for engelsk er ikke det goeyeste han vet...

Gruppen bestod av foelgende personer: Natasha og Shannon Roy fra Canada. (Ja, Shannon Roy er en mann, hvis noen skulle lure, og ja, det er lov til a le...) ;) Begge var rundt 30, og var saerdeles serioese, men koselige mennesker. Iain og George var fra London, og man skal lete lenge etter mer hyggelige gutter. De var begge rundt 22-23, og utpreget Britiske. Aiana var en herlig ”sister” fra USA, og gjorde alle fordommer om folk derfra til skamme. Hun var 28, rett og slett hilarious, og visste veldig godt hva resten av verden syns om Amerikanere. (og innrettet seg etter det...Utrolig nok!) Dorothy, var i en klasse for seg selv. Oppvokst i Skottland, bodd 19 aar i Soer-Afrika og var naa bosatt i Canada. Vi mistenkte henne for aa hoere litt daarlig, og unnskyldte paa den maaten hennes litt hoeylytte vesen. Men dog: det var intet vondt i henne! Utrolig kul dame paa naermere 50. Og saa var det vaare kjaere Australiere. Helen og Murray var i sine tidlige 50 aar, og var hele gjengens foreldre. Helen stullet og stelte for alle, og soerget alltid for at alle hadde det bra. Ikke rart at noen begynte aa kalle henne for ”Mama Helen”...

Sist, men ikke minst, var det Carmen og Luke. I dette tilfellet maa jeg rett og slett driste meg til aa bruke det flotte norske ordtaket: SKINNET KAN BEDRA! Etter vaart foerste moete med disse, avgjorde vi raskt at disse to var nok de vi kom til aa ha minst med aa gjoere. Hoeyroestet ankom de GAPs foerste moete med en diger pose med oel. De avbroeyt guiden, kom med taaplige spoersmaal, og jeg maa si at Erik og jeg vekslet noen ”mmm...aha..ser du det?” –blikk. Carmen (32): en supersprek fitness-instruktoer og servitrise paa en bar. Luke (25): en aktiv rugby-spillende roerlegger med singlett (som han kalte for ”wifebeater”), truck og 2 hunder... Men, ja, skinnet kan bedra! Det var nettopp gjennom disse to at vi skulle faa oppleve det beste ved aa reise: Det aa faa fantastiske gode, nye venner! OG det verste med aa reise: Aa skulle forlate disse nye vennene, og ikke vite om man noen sinne vil sees igjen...

Fra venstre: Iain, Luke, Erik, Murray, Aiana, George, Carmen, Helen og Dorothy.
Alle lytter til Wilburt, guiden vaar.

Vi floey fra Lima til Cuzco – en av Perus, og kanskje Soer-Amerikas mest besoekte byer. Jeg skal ikke fortelle mye fra denne byen, men en liten historie: Erik og jeg er nye i gamet, og etter mye mas, sa vi ja takk til en skopuss. Disse skopusserne sa at vi selv kunne bestemme hvor mye vi ville betale, og det var jo greit tenkte vi. Etter mye gnikking, pussing osv skulle de ha 50 NOK HVER!!! Vi kranglet og kranglet, og kom til slutt ned i 10 NOK for begge. Midt oppi det hele kom det en gjeng med skolejenter i 13-14aars alderen. Plutselig begynte de aa hyle som paa en konsert, og de pekte paa Erik. Foerst hoerte vi ikke hva de sa, men saa kom det oss for oeret: Brad Pitt hadde kommet til Cuzco... Hehe.. Erik skrev en hel del med autografer, og det endte med at vi fikk hele skopussen gratis, siden Erik var saa beroemt...

Etter en dags avklimatisering, begynte vi bussturen mot Pisac. Vi var vel som turister flest, og hang ut av vinduene for aa faa tatt bilder av noen slitne lamaer. Guiden vaar tok hintet, og vi stoppet paa en gaard for aa ta lamaene og alpakkaene i naermere oeyensyn. Undertegnede var en smule skeptisk, men saa er jeg stort sett det med alle dyr som er stoerre en en katt... (Inkl. hanndyret Erik..) Erik derimot, storkoste seg, og proevde aa faa lamaene opp i gallopp.. Han loep som en gal en, fram og tilbake med gress i hendene...

Underveis stoppet vi selvsagt paa noen INCA ruiner, men jeg maa aerlig innroemme at jeg ikke kan huske hva de het. Det jeg derimot KAN huske, er at de terrassene som incaene bygget for 500-1000aar siden, fremdeles er i bruk fordi: Paa en vanlig aaker tar det 9 mnd for aa faa en avling med mais. Paa en incaterrasse tar det kun 4 mnd...

Hovedmaalet for dagen var markedet i Pisac. Det er nesten umulig aa ikke gaa seg vill paa dette gigantiske markedet, og det er faktisk umulig aa ikke kjoepe noe. Erik, den gamle prute-haien, hadde sitt livs opplevelse, og flere ganger prutet han bare for moroskyld. Han skulle ikke ha noe, bare se hvor langt ned han kunne faa presset prisen... Hehe.. Maalet for dagen var aa faa tak i et par hatter til oss, for sola steiker sannelig i skallen naar man er paa 3000-5000moh. Erik satte i gang med sjarme og daadyroeyne, men dama ville ikke gi ham hatten for mindre enn 20Soles. Torunn derimot, gikk Erik en hoey gang, og fikk hatten til 18Soles hos nabodama. FOR EN SEIER!!!

Hattene.... Yeah baby!;)

Noen lokale barn kledd opp for aa faa turistene til a ta bilder av dem
- for penger selvfolgelig...

Prutehaien i aksjon...

Vi avsluttet dagen i Ollantaytambo, en liten og sjarmerende by. Vi tuslet rundt og kikket inn i private gaarder og hjem.. Nyfikne er vi jo alltid, men jeg maa dessverre atter en gang skrive: Skinnnet kan bedra! Det er nemlig ikke med glede jeg husker Ollantaytambo, og grunnen kommer her: Erik Havaas er et murmeldyr, og gaar alle paa sovemedisin en hoey gang i aa sove tungt og godt om natta. Det var derfor jeg stusset noe veldig paa at han stod opp kl. 06 paa morgenen for aa gaa paa do. Det skjer aldri! MEN idioten (les Erik Havaas) hadde selvfoelgelig gjort seg karslig dagen foer, og spist masse salat paa lunchbuffeten, noe som resulterte i en voldsom diare. Det var 2 timer til avgang, (til 3 dagers trekking/hiking/fjelltur) og kl.08 maatte jeg dessverre vinke resten av foelget avsted – med Erik fremdeles sittende/liggende over doen. For en taper!! (Haha, der fikk du den! Historien gjentar seg...)

Med Erik spyende og dritende, fristet det mer med en tur i den koselige byen Ollantaytambo, men nei... Byen var som en skygge av seg selv. Ingen turister, bare en haug med gloende mannfolk og skulende kvinnfolk. Vennligheten fra dagen foer var som forduftet, og jeg fikk virkelig erfare at det aa reise alene som en kvinnelig kjempe med blondt haar, ikke kan anbefales... Jeg tuslet slukoeret tilbake til hotellet, men ogsaa der var de paa grensen til vemmelige. Klokken var 10 paa formiddagen, og vi hadde lagt nesten all bagasje i Cuzco. Med oss paa turen hadde vi kun det aller mest noedvendige av klaer, med andre ord ingenting lesestoff. Vi var ogsaa saa heldige at begge de gangene vi har vaert syke, har vi ikke hatt all bagasje med, og det har vaert de eneste hotellrommene uten tv.. Tilslutt kom jeg paa en glimrende ide: Eriks ipod med lydboeker! Jippi! Jane Austens ”Overtalelse” tok noeyaktig 8 timer aa hoere gjennom, og etter den var det faktisk anstendig tid aa legge seg paa..

Dagen derpaa var Erik frisk som en fisk. Jeg kunne nesten ikke tro det, men hans egen forklaring var denne: Det virker som om det ikke var meninga at vi skulle vaere med paa den turen. Jeg har foelt det lenge, og jeg tror nesten at hvis vi hadde bestemt oss for aa ikke bli med, hadde jeg ikke blitt syk. Hmm..

Formiddagen tilbragte vi i ruinene i Ollantaytambo, og vi koste oss virkelig! Satte oss paa et oede sted i sola med chips og brus, og sang lovsanger saa det ljomet i dalen. Paa ettermiddagen toeffet vi avsted med toget til Machu Picchu, og spoer du meg, saa er dette det mest eksotiske transportmiddelet vi har hatt til naa. Langs elva, midt i groenneste skogen, snodde togskinnene seg avsted, og plutselig aapenbarte det seg en by. Dette var ikke den beroemte ”Machu Picchu”, men den turistifiserte byen Agua Calientes, som er springbrettet for alle turer til Machu Picchu.

Vi hadde 2 rolige, koselige dager i byen, og den siste dagen var vi nede paa togstasjonen 4 ganger for aa vente paa de andre. Vi visste ikke naar de skulle komme, bare at de skulle komme med toget en eller annen gang den dagen.. Vi tilbragte sikkert 3-4 timer bare med venting, og det var da det kom til oss at slik var det foer i tida uten mobiltelefon...

Gringo Erik og Inca kongen

Det var jubel og glede da de andre endelig kom, og vi fikk vite at vi hadde vaert dypt savnet. Turen hadde visst ikke vaert en dans paa roser, og nesten samtlige hadde blitt rammet av hoeyden. Noen hadde spydd en hel dag i strekk, mens andre var kvalme, svimle og rett og slett daarlige. Kanskje like greit at vi ikke ble med...?

Men, uansett, det var deilig aa treffe ”gamle kjente” igjen, og vi var ute og spiste i lykkelig lag paa kvelden. Det var denne kvelden at Carmen og Luke ymtet frampaa om hvor vi skulle reise etter vi var ferdige med GAP. De ville saa gjerne reise sammen med oss videre!!? Vi stusset kanskje litt, men det skal absolutt legges til at vaart foersteinntrykk av dem hadde forandret seg fullstendig i loepet av de foerste dagene. De var morsomme, hyggelige og vi brukte mesteparten av tiden paa aa slenge fornaermelser til hverandre, for saa aa le i evigheter etterpaa. Virkelig etter min smak!;) Vi tok det hele som en kompliment.

Da hele kalaset var i sitt beste humoer, gav guiden vaar, Wilburt, oss 2 alternativer for transport til morgendagens utflukt til Machu Picchu: Buss eller gange. Gaaturen ville ta ca. 30-40min, og vi maatte bare dra 15 min foer bussen. Samtlige stemte for en koselig rusletur paa morgenkvisten (start kl. 05.00), men de fleste angret nok sitt valg bittert i loepet av den morgenen...

For det foerste: Aldri stol paa en incafyr som har som jobb aa loepe i fjellene. De har en kondis av staal/jern/whatever, og de underdriver alltid alle tidsbegreper som gjelder gange. For det andre: Loeypa vi skulle forsere var over 400m stigning, straka vegen opp i trapper i fjellsiden/jungelen. Jeg kapitulerte raskt, og slo meg sammen med damegjengen som gikk bakerst; Helen, Dorothy, Aiana og meg. Etter en stund tok vi ogsaa igjen Iain, og tross pustebesvaer og oemme muskler, hadde vi en utrolig morsom tur. Aiana og jeg stod for sang, som gikk i alt fra gospel til pop, og Helen kom med moderlig omsorg for oss alle: ”Har dere nok vann?” ”Trenger dere en pause?” Dorothy underholdt med vitser, og sleip som hun er, gikk hun gjerne foran oss, og ropte at NAA er vi der nesten. Bare litt igjen... (og saa var vi kanskje halvveis..)

Erik er en reser, og han holdt stand sammen med teten, Carmen og Luke. Da vi andre endelig kom til toppen, hadde de kledd paa seg alt av klaer, og var fullstendig restituerte. Jeg forstod hvorfor da jeg etter en stund fikk halt ut av Erik at de hadde vaert der 55 minutter foer oss.. Noe som kanskje sier litt om hvor lang tid VI brukte, og som sier noe om hvilken loegnhals Wilburt var... ;)

Machu Picchu var og er fantastisk! Det er vanskelig aa finne ord, men ja... Veldig bra! Byen er enorm, og bare tanken paa at de har dratt all den steinen opp den veien vi kom, gir meg frysninger. I tillegg gjoer alle de underfundige loesningene paa alt fra vann til husbygging, og den utrolige gjennomtenkte bystrukturen, at besoeket er noe vi kommer til aa huske for alltid.

Machu Picchu

Carmen, Luke, Torunn og Iain paa vei til Soltempelet

Gressklippere er for traust for incaene.
Da er en Lama mye greiere aa haa med aa gjoere..
(De soerger for et meget veltrimmet gress - aaret rundt)

Samme dagen tok vi toget tilbake til Ollantaytambo, for saa aa kjoere buss til Cuzco. Det var rart aa si hade til alle, og jeg gjenkjente den gamle ”leirfoelelsen” fra way back in the old days, da man ble veldig godt kjent med folk paa faa dager. Kanskje bedre kjent enn man blir med andre folk paa flere aar.. Uansett, vi var heldigvis ikke alene ENNAA, og vi gledet oss til fortsettelsen med Carmen og Luke.

Hele gjengen samlet i bussen, mens ungdommen poserer villig utenfor bussen;
Luke, Torunn, Erik og Carmen

Et lite livstegn fra Bolivia.

2006-09-27T22:42:00.000+02:00

Her kommer en oerliten melding om at vi lever i beste velgaaende, og at vi endelig har kommet oss til Bolivia. (Kjaere moedre: husk at intet nytt er godt nytt....) De siste to ukene har vaert forferdelig travle (men absolutt helt fantastiske), og i tillegg har laptopen vaar gaatt dundas, saa da ble hele blogstyret plutselig mye vanskeligere aa faa gjennomfoert. MEN vi kommer sterkere tilbake fra La Paz!! Vi reiser dit i morgen, og skal proeve aa faa fikset dataen der.

I skrivende stund er vi i Copacabana (ja, du leser riktig), men vi er ikke i Brasil riktig ennaa.. Byen ligger ved Titicaca-sjoeen, paa grensa mellom Peru og Bolivia. Her har vi ladet batteriene i 3 hele dager, og det er foerste gang paa denne turen at vi har sovet 3 netter paa samme sted. Vi foeler oss nesten som hjemme... :p

Tut-tut og hasta la vista, baby...

B O L I V I A

Colca Canyon - Peru

2006-09-14T23:43:00.000+02:00

Vel, det var vel nå jeg skulle skrive om vår fantastiske tur til Colca Canyon, verdens dypeste kløft og faktisk dobbelt så dyp som Grand Canyon. Den turen skal jeg også skrive om, men aller først litt om reisen opp dit. Det begynte som alltid med en skyfri himmel, glad og smilende ungdom og et upåklagelig pågangsmot. MEN, 10 min før avgang sa det: ”Blobbe di blobbe di blobb” i Torunns mage, og det bar straka vegen til toalettet. Resultatet var, som alle forstår; diaré. Akkurat nå angrer jeg bittert på at jeg har skrytt så mye av de harde magene våre på bloggen, men dere får heller bare le rått og lenge…

Anyway, jeg stappet i meg 2 imodium og vips der kom bussen. En doning med dårlige seter og stappfull av turister, alle spansktalende. Jeee! Men vi humpet i vei mens jeg kneip igjen så godt jeg kunne. Heldigvis stoppet vi i ny og ne for toalettbesøk, men imodiumen hadde på en merkelig måte tatt knekken på diareen.

Bussen snirklet seg oppover fjellene, men når jeg sier fjell, så ikke tenk på fjell sånn som i Norge. Her er det kun ørken, ørken og bare ørken. Ikke et tre, ikke et gresstrå, rett og slett ingenting. Utrolig kjedelig landskap i lengden, og Erik og jeg konkluderte tidlig med at i forhold til fjorder og fjell hjemme, så er dette terningkast 2-3… Det høyeste punktet vi skulle opp på var 4800 moh, men det var litt vel tidlig å glede seg over det! Allerede på 3000moh begynte jeg å stusse litt over lufta. Jeg ble litt klam i hakket, samtidig som jeg begynte å fryse. Hmm.. Bussen fortsatte å stige, og etter hvert orket jeg ikke å gå ut når resten av bussen travet av sted med fotoapparater og videokameraer for å forevige de stakkars indianerne som satt langs veikanten og solgte hjemmestrikka alpakkatøy. Da vi etter 3-4 timer nærmet oss toppen, måtte jeg konsentrere meg om å puste. Midt oppi alt måtte jeg også le litt, for jeg kom på den vitsen om blondina som skulle til frisøren. Frisøren bad henne gang på gang om å ta av seg hodetelefonene, men hun nektet, og løp skrekkslagen ut. Da blondina for n’te gang kom for å klippe seg, rev frisøren hodetelefonene av, og blondina ség straks død om. Forskrekket tok frisøren opp hodetelefonene, og fra dem hørte han en stemme som gjentok: ”Pust inn… Pust ut…. Pust inn… Pust ut….”

Ørken og bare ørken

Bussturen - formen gikk opp og ned

Dyr

(fotografen var ikke helt tilregnelig i gjerningsoeyeblikket, og kan derfor ikke spesifisere disse dyrene noe naermere...)

Store lastebiler på vei opp fjellene

Indianerdame

Jepp, det var Torunn på busstur, og mens dagen ble varmere, og folk tok av seg mer og mer tøy, så tok jeg på meg alle klærne jeg hadde. Stivfrossen! Endelig etter 5 timers tur, kom vi til Chivay, stedet hvor vi skulle sove på 3700moh. Alle andre skulle rett av sted for å spise lunch, men jeg bad om å bli kjørt direkte til hostellet. Stakkars Erik ble forlatt sammen med den galne gjengen med turister, men det viste seg faktisk å være noen engelskmenn der + en drøss med Sør-Amerikanere som digget Erik. Han snakket spansk så det kostet etter, og der ordene ikke strekker til, mimer han. SÅÅ sjarmerende, syns både unge og gamle.

Chivay

At jeg hadde fått et snev av høydesyke skjønte vi vel ganske tidlig, men jeg ble ganske paff da jeg tumlet meg opp på hostellrommet, flere ganger nær ved å besvime, og fikk målt feberen til 39,6 C. Ikke rart at jeg var kald! Jeg prøvde å sove, men det var umulig. Hodet verket som besatt, jeg var dårlig i magen, kald og rett og slett i elendig form. Erik kom etter en liten stund, men jeg sendte ham av sted for å bade i de varme kilder med de andre.

Ut på kvelden kom Erik og guiden vår på besøk. Guiden, en snål liten indianer som het Cæsar, (hehe) mente at vi burde få tak i en doktor som kunne gi meg en injeksjon mot høydesyke. Huff og hoi, tenkte vi. Et av Sør-Amerikas fattigste land, langt, langt oppe i fjellene og en eller annen jalladoktor med sprøytespisser fra krigen. (Vi hadde jo bare pakket for én natt, og hadde selvfølgelig ikke tatt med sprøytespissene. Førstehjelpsskrinet hadde jeg likevel tatt med, så det var der jeg hadde termometeret. Resten av bagasjen hadde vi lagret på hostellet vårt i Arequipa.) Det ble ikke doktor på meg den kvelden, og heller ingen søvn. Erik ble hjemme og passet på fruen, mens resten av gjengen var på folkedans-show.

Morgenen etter var formen litt bedre. Feberen hadde sunket til 38,5C, og Erik ble med de andre på dagsturen til Colca Canyon. Hva han gjorde der vet jeg dessverre lite om. Det får han nesten fortelle selv. Jeg lå i mellomtiden 6 timer på det ekle, lille hostellrommet og hadde det kjipt. Feberen begynte å stige igjen, og nådde etter hvert 39C. Ut på dagen var jeg tom for vann, og gråtende og i ørska måtte jeg be en av rengjøringshjelpene på spansk om å kjøpe for meg – selv om jeg ikke hadde penger. En pinlig opplevelse, men dama var så grei som hun kunne få blitt. Da Erik ENDELIG kom tilbake, var jeg fullstendig utmattet og dårlig. Jeg klarte ikke la være å hyperventilere, og tårene bare rant. Jeg tror Erik ble rimelig stressa, og vi bestemte oss for å få tak i en doktor. Det kunne jo være han kunne gi oss noen råd i det minste..

Etter 5 minutter kom verdens søteste, unge doktor inn døra. Dr.Carlos hadde en flott uniform og snakket heldigvis litt engelsk. Han hadde med seg alle slags moderne instrumenter, og målte meg opp og ned i mente mens han stilte spørsmål om alt mulig. Han kom fram til at jeg slettes ikke led av noen høydesyke, men av infeksjon i magen, derav den høye feberen. Da han hørte at jeg i tillegg hadde problemer med å puste, forsvant han ut, og kom straks tilbake med en svær oksygentank. Jeg lo en hysterisk latter da jeg så den, for jeg syns faktisk at det var litt morsomt – nesten som på film. Doktoren derimot vekslet noen blikk med Erik som om å fortelle at ”stakkars, hun har høy feber og vet ikke helt hva hun gjør…”

Fru Havaas i Chivay

Doktormannen gjorde mirakler, dvs tablettene hans gjorde det. Jeg fikk febernedsettende og antibiotika, og oksygenen lettet trykket i hodet mitt, litt i det minste. Jeg fikk streng beskjed om å holde meg unna imodium, og vi fikk ikke lov til å dra tilbake til Arequipa før dagen etterpå. Hekkfjell! Reisefølget vårt skulle reise en liten time etterpå, og vi følte vel egentlig at de var siste kontakt med verden utenfor. Vi visste også at hvis vi ikke reiste ned med dem, måtte vi ta lokal transport ned, noe som ikke hørtes veldig fristende ut. Men vi hadde jo intet valg, og kl. 15 la vi oss for å sove. Dr.Carlos kom på kontrollbesøk 2 ganger, og var mer og mer fornøyd for hver gang. Vi syns han virket ung og utrolig omstendelig i sitt arbeid, og da han skrev ut regningen til oss, skjønte vi hvorfor: jeg var pasient nr. 20…

Så da var det bare å vente – igjen. Da feberen lettet, fikk jeg heldigvis sove litt, og tro det eller ei, men Erik stod opp kl. 08 dagen etterpå. Jeg var oppe en time før, og hadde da ligget nesten 40timer i den hersens senga. Formen var mye bedre, og jeg drømte sykt mye rart den natta. Det beste var da jeg drømte at Jesus kom og strøk meg over panna, og tok vekk hodeverken min. Jeg våknet like etter, og da hadde jeg ikke vondt i hodet lenger. Amen!

Så vi mannet og kvinnet oss opp til dagens busstur, først opp til 4800moh, for så ned til Arequipa på 2300, mesteparten av turen på en sliten grusvei. Jeg var svimmel og sliten, men det gikk overraskende bra – helt til det var 4 minutter til bussen skulle gå. Jeg kavet for å finne et toalett, og da jeg endelig fant et, kostet det penger. Erik kom løpende med 0.50 Soles, og jeg rakk akkurat inn på doen før det braket løs. Oi, oi, oi…. Hva søren skulle vi gjøre? Vi prøvde oss på bussen, men det var like før at vi snudde i døra! Bussen var fullstendig overfylt!! Det stod og satt mennesker over alt, og lenge så det ut til vi også måtte stå den 4t lange bussturen. Jeg var rede til å gå av igjen da det viste seg at noen hadde satt seg på plassene våre aller, aller bakerst. På tross av doktorens strenge befaling, tok jeg igjen imodium, for å prøve å overleve turen. I begynnelsen telte jeg minutter, men etter hvert gikk det faktisk ganske bra.

Nå i skrivende stund sitter jeg på hotellrommet i Arequipa, og har sendt min mann ut på oppdrag for å kjøpe medisiner til meg. Jeg har også et stort ønske om å spise (for første gang på godt over 2 døgn), og jeg ønsker meg pasta bollognese (aner ikke hvordan det staves) som vi spiste på en restaurant her for 3 dager siden…

Pause i skrivinga… Erik kommer…

Hei igjen! Jeg måtte også få med at nå kom Erik med alt jeg kunne ønske meg: Pasta Bollognese takeaway!!! Han hadde også bestilt time til massasje for oss begge i morgen formiddag. Supert!! Min fantastiske mann!
Ps: Det var svært lite av pastaen jeg fikk beholde, men den smakte utrolig godt!

Madammen får pasta bollognese på senga

Erik her. Endelig får jeg slippe til. Vi er tilbake i Arequipa. I dag føltes det faktisk som å komme hjem! I kirka lovet jeg å elske og ære i gode og onde dager. Jeg må ærlig innrømme at de siste dagene har vært så som så… Som den fantastiske ektemannen jeg er, er det klart at jeg gjør mitt ytterste for at min hustru skal ha det best mulig – under alle forhold.

For at Torunn ikke skulle føle at hun gikk glipp av alt for mye, har jeg fortalt henne noen små usannheter om mine opplevelser disse dagene. Hot springs var i virkeligheten 40 deilige grader som gjorde underverker etter en lang busstur med en syk Torunn. Jeg fikk i tillegg mer engelsktrening denne ene kvelden enn jeg har fått de siste 10 årene. Til Torunn fortalte jeg at dette var en fullstendig flopp. Jeg sa at jeg måtte svømme for å holde varmen og at det ynglet av ekle bakterier der (noe som ville vært nok til å holde min fisefine frue langt unna). Etter dette ble det en tidlig kveld på meg også.

Turen til Colca Canyon startet kl. 06 neste dag, noe som egentlig var helt OK siden jeg la meg kl. 20. Jeg vurderte lenge å ikke gå, men 10 minutter før avreise spurtet jeg av gårde uten frokost. Rundt kl. 08 ankom vi Colca Canyon. Fantastisk natur! Ettersom Torunn leser litt i guidebøkene kunne jeg ikke lyve om hvor dyp kløfta er. Jeg fortalte henne i stedet at kløfta var full av tåke. Dum som hun er, gikk hun fem på! For en taper…

Colca Canyon

Vi stoppet i et område i Colca Canyon som heter Cruz del Condor. Her er det mer enn 1100 meter i loddrett fall. Stedet er kjent for sine mange kondorer som er verdens tyngste flygende fugl. Den kan få et vingespenn på 3,20 m og veie opptil 15 kg! Kondoren er som svanen, de holder seg til en partner hele livet og kan bli opptil 65 år gamle. Til Torunn fortalte jeg (selvfølgelig) at de 40 kondorfamiliene som bor i Cruz del Condor plutselig hadde bestemt seg for å bli trekkfugler, slik at det dessverre var ingen fulger å se denne dagen. Hun gikk fem på igjen! For en taper…

Virkeligheten var en helt annen. Jeg så ganske mange fulger, og fikk filmet en del av dem. Heldigvis har jeg god zoom, for de var ganske langt borte.

Kondoren

Etter Colca Canyon bar det tilbake til min usle hustru. Snill som jeg er, lå jeg ved hennes side det neste døgnet. Jeg er glad for at vi fikk tak i doktor. Han roet oss ned begge to. Det er guffent å se sin elskede lide. Hun var tapper! Ellers alt bra.

Arequipa - Peru, del 1

2006-09-14T23:15:00.000+02:00

Arequipa var målet for turen vår i denne omgang. Her skal vi være fra lørdag (9. sep) til fredag (15. sep) morgen. En hel evighet med andre ord – i vår verden. Arequipa ligger 2325 moh, og det anbefales å ta det rolig den første dagen. Torunn og Erik derimot, dumpet borti så mye aktivitet at vi sov 12 hele timer neste natt! Vi sov til og med forbi vekkerklokka, noe som jeg aldri før har gjort, ever! (Det er faktisk helt sant! Alle ganger jeg har kommet for sent på skolen har jeg bare ”forsovet meg”.. Dagens bekjennelse..)

Aktivitetene var som følger: Ei jeg gikk med på HiO, Eli-Anne Sandal, er lærer for misjonærbarna her i Arequipa. Hun er sendt ut fra NLM og skal være her i 2 år. (Bare så alt er avklart før folk begynner å spørre: Nei, hun har ikke familie i Lyngdal. Hun er fra Sandane i Sogn og Fjordane…) Anyway, hun inviterte oss med på aktiviteter som blir arrangert for barn og ungdom i en fattig bydel. Aktivitetene blir arrangert og ledet av 2 lokale jenter som går i en av de Evangelsk-Lutherske kirkene her i byen.

For å komme til aktivitetene, tok vi først en taxi til Eli-Anne. Vi betalte selvfølgelig overpris, IGJEN! (Hvordan kan vi vite hva som er en bra pris?? Men for all del, det er ingen krise. En så lang taxitur skal koste 2,50 Soles, noe som er 5 NOK. Vi betalte 3,50, altså 2 NOK for mye…) Etter taxituren, tok vi to lokale busser (for 0,60 Soles). Da vi hadde kjørt langt, og lenger enn langt, gikk vi endelig av. Der fikk vi låne bilen til pastoren, og kjørte enda et godt stykke, med Eli-Anne som habil sjåfør.

Bilen kjempet seg fram i noe som liknet improviserte veier i ørkenen, med skur på begge sider. I bakgrunnen tronet vulkanen Misti som er 5822 moh og Chachani som er 6057 moh. Et virkelig spektakulært syn! Men jeg tviler på at de barna vi besøkte bruker så mye tid på å nyte utsikten. De kjemper heller livets harde kamp for å overleve – midt på en søppelhaug… Så det er da en ser viktigheten av å bringe små glimt av lykke inn i disse barnas liv, og dette glimtet trenger ikke være annet enn en fotball og noen voksne som bryr seg. Barna storkoste seg, og Erik fikk straks status som helt. Han driblet og trikset, og fikk en helt fantastisk kontakt med ungene, selv om språkferdighetene fremdeles er ganske dårlige. Men, det var rart å kjøre et så høyt tempo her oppe. Erik, som jeg ser på som en ganske bra trent fyr (i min verden i det minste), pusta og peste som en hval!

Erik ble fort helten

1. omgang. Erik har etter få minutter blodsmak i munnen og puls over 170.

Fotballgutta

Yngstemann Jorge får æren av å sparke ut ballen

Lille Jorge

Gutta mista fotballen ned på søppeldynga

Etter fotballen, sang de flere sanger, og jentene fortalte en historie fra Bibelen. Guttene (det var ingen jenter…) satt med store øyne, og var veldig engasjerte i lille David som kjempet mot Goliat. En virkelig fin opplevelse! :) (Det er slike skatter som man gjemmer dypt i hjertet, og som virkelig rører og treffer to velstående turister. Det bør også røre et og annet hjerte i Norge som drukner i velstand og trivielle ”bekymringer”…)

Her synger de for oss. Sjekk fjellene i bakgrunnen!

Det var stor ståhei da vi skulle dra...

Neste aktivitet var å spille volleyball med ca. 20 ungdommer mellom 14 og 18 år. (Jeg trodde at alle var ca. 11-12. De er jo så små..) Ungdommene går også i kirka, og dette var tilbudet til dem på lørdagskvelden. De fleste ungdommene går også på den skolen som kirka eier og driver, og det var her vi var. Skolen er forresten for alle barn, uansett sosial status, men det kreves god innsats og hard jobbing for både å komme inn, og å få fortsette å gå der. De har for eksempel eksamen i klipping og liming på førskolen... Helt villt!!

Etter volleyball og diverse leker, ble ungdommene delt i to grupper (etter alder). Vi gikk med de eldste, og jeg må si at jeg ble lettere sjokkert over det som kom. Vi ble geleidet inn på et rom hvor det stod datamaskiner langs alle veggene. Etter en liten samtale, skulle to og to sette seg ved en PC mens læreren viste en Power Point presentasjon. Presentasjonen viste seg å være en ganske nøye og dyp innføring i f.eks: Hva er en doktrine? Hvordan åpenbarer Gud seg for menneskene? Hvor mange menn var med på å skrive Bibelen? Hvordan talte Gud til de mennene som skrev Bibelen? Hvordan kan vi forsvare vår tro? Osv. Med andre ord, mye av det som jeg hadde på grunnfaget i KRL… Veldig bra opplæring!

Dagen etterpå, altså på søndag 10. september, ble vi med på Gudstjeneste i den allerede nevnte kirka. Vi var litt stressa, for vi forsov oss jo tross alt, men ikke så stressa at vi ikke fikk spist frokost – vår beste så langt med stekte egg. Nam!

I huj og hast kom vi oss av sted, og var i kirka 09.45. Men det hadde vi jo slettes ikke trengt å være! Vi kunne nesten ha sovet en time til (men da hadde vi vært oppe i 13t søvn den natta, og det får jo være måte på…). Grunnen til at vi kunne ventet med å komme, er at ingen andre kom jo før klokka var 10.15, og møtet var i gang ca. 11.30. De har faktisk begynt med premiering av de som kommer på tida i denne menigheten…

Gudstjenesten/møtet var akkurat som hjemme, med lovsang, kollekt og en tale. Vi forstod svært lite, men Eli-Anne oversatte noen bruddstykker. Hovedbudskapet denne dagen var at man må prøve rense hjertet sitt for alt som trekker fokuset vekk fra Jesus, f.eks økonomiske bekymringer, problemer på arbeidsplassen, konflikter i familien osv. Pastoren påpekte likevel at Jesus har frelst oss og renset hjertene våre, og at vi ikke selv skal gjøre noe for å bli frelst.

Vi har ennå ikke hatt noen som helst slags gufne opplevelser med folkene her nede, selv om en av reiseguidene våre (den vi fikk av Ingrid – tusen takk, den er SUPER!!) sier at Peru er et av de mest kriminelle land å reise i i Sør-Amerika. Likevel, da vi i skumringa gikk over Plasa de Armas (hovedplassen midt i sentrum i alle byer i Peru), var stemninga litt annerledes enn på dagtid. Vi var de eneste turistene som var ute og gikk blant mange peruanere, men i øyekroken så jeg en politimann som fulgte etter oss. Plutselig begynte han å blåse i fløyta si, og fortsatte med å følge etter oss og blåse i fløyta si helt til han fikk svar fra en kollega på andre siden av plassen som tok over ”jobben”. Rett og slett en merkelig opplevelse, for vi fikk jo ganske så mye oppmerksomhet på denne måten. Men igjen fikk vi erfare at det er mye politi rundt, og de er veldig flinke til å passe på oss turister. (Med andre ord: slapp av mamma...) ;)

Pisco, Paracas, Nazca - Peru

2006-09-11T03:08:00.000+02:00

Det er torsdag 8 sept, og vi har vært 5 dager på reise. Det føles mye, mye lengre, that’s for sure! Vi opplever mangt og meget hver dag, ikke bare fordi vi er på ekskursjoner og utflukter, men fordi alt er nytt for oss; maten, lyder, lukter, språket, transportmidler, døgnrytme, kultur, velstanden – eller den ikke-eksisterende velstanden, sanitære forhold osv. Apropos sanitære forhold: i dag klarte jeg for første gang å gå på en do uten toalettring! Kanskje ikke en bragd for gutter (som bare kan dra fram snabben), men for en jente å skulle treffe i skåla, prøve å holde buksene borte fra kanten, stå i knebøystilling og samtidig sørge for å tørke seg for så å kaste papiret nedi ei søppelbøtte ved siden av doen – JA det er en bragd! Lårmusklene mine blir vel harde som stål etter dette… Men for all del, det er ikke sånn hele tida – ennå… (Africa is coming, the jungle is coming, the Andes are coming… soon and very soon!!!)

Siden jeg allerede er inne på slike personlige og intime detaljer, kan jeg fortelle litt om magene våre: de er stein harde! Vi tok diarévaksine før vi dro, og den har ikke bare stoppet en eventuell diaré – den har stoppet ALT! Jaja.. Det gjør jo i det minste at vi spiser alt mulig. I dag prøvde vi til og med jordbær og druer fra et marked i byen! Digg!:) Men Erik er da litt mer ”læksa” på hygienen enn undertegnede. Jeg leder 2 – 0 på våtservietter! Slå den! Men tross alt, så er jo ikke stakkaren helt vel bevart. Tror han må ha det etter far sin….;) Hehe.. Forresten, de som ikke forstod ordet ”læksa” (alstå de over 25), så betyr det ”avslappet”…

Sånn opplevelsesmessig så har vi fått gjort alt det jeg skreiv forrige gang at vi skulle gjøre. Vi startet først i Pisco, eller det er egentlig ikke helt sant.. Historien var nemlig sånn at vi kom med buss fra Lima til Pisco. I Pisco var det fullt av folk fra diverse hoteller, reiseselskaper, selgere, tiggere osv. Heldigvis kom det en ansatt på bussen vår og sa at hun ville hjelpe oss. Hun sa at vi ikke skulle av der likevel, men på neste stoppested, og der skulle vi få et nytt og bedre tilbud, uten ekstra omkostninger. Was machen wir dann?? Merkelig nok valgte vi å stole på dama, og da hun spurte om å få se Voucheren vår (billetter/kvittering), gav vi dem villig vekk. Plutselig rev hun ut to stykker og hoppet av bussen! Hun var ikke ansatt der likevel! Vi ble skikkelig stressa!! (eller dvs jeg ble stressa i stussen, mens Erik, karslig som han er, rettet opp stolryggen og sa INGENTING! Han var taus som grava…) Turen til neste stoppested var 15 laaange minutter. Der satt vi uten billetter til morgendagens utflukt og til nattens hotell, begge deler forhåndsbetalt…

På neste stoppested, Paracas, grep en mann tak i oss, og han visste tydeligvis hvem vi var. Han fortalte at en dame fra reiseselskapet hadde ringt fra Pisco og sagt at det passet bedre for alle at vi kjørte direkte til ham – til utflukten samme ettermiddag. Hvilken utflukt? tenkte vi… Men vi fulgte med ham, og vips så var vi på et hostell med mange andre backpackere som åpenbart ventet på oss!! What?? Vi skjønte ingenting, nada, njet!! Vi tenkte at vi kanskje hadde blitt forvekslet med noen andre, men neida de ventet en Erik Havaas med frue… Opp i en ny buss med oss, og en guide begynte å fortelle at vi skulle til Paracas nasjonalpark. Vi måtte bare le, og lurte veldig på hva som ventet oss. Dyr? Fugler? Natur? Ruiner?
Turen viste seg å gå gjennom et flott ørkenområde med steile klipper ned i havet, men ikke hvilket som helst hav, nemlig STILLEHAVET! Vi hadde det moro, og så en hel gjeng med pelikaner. Ellers var det dårlig med Flamingoer og delfiner, noe som parken er kjent for..

Paracas Najonalpark

Paracas Nasjonalpark

Fiskebåt og pelikaner i Paracas Nasjonalpark

Pelikan i Paracas Nasjonalpark

Ved turens ende fikk vi velge om vi ville være igjen på hostellet, eller bli kjørt til hotellet i Pisco. Vi valgte å bli ved havet, og det angret vi IKKE på! Vi vandret et par timer på stranda. Plukket skjell, så solnedgangen og nøt synet av fantastiske rikmannsboliger som lå langs hele stranda. Helt utrolig nydelig!:)

Utenfor hotellet i Paracas

God stemning! Solnedgang i Paracas

Dagen etterpå var det igjen opp tidlig – vi skulle nemlig på båttur. Vrom, vrom sa motoren på båten (eller mo-torunn som jeg pleier å kalle det..). 2x200 hestekrefter (påhengs altså) bar oss ut til Isla Ballestas – en miniatyrutgave av Galapagosøyene. Øya var dekket med fugler, noe som peruanerne vet å gjøre business på. Hvert 7.år samler de inn tonnevis med fugledritt og bruker det som gjødsel. Da ligger det et 35cm lag med dritt over hele øya, og øya er SVÆR! Mmmm! Smells like teen spirit!!;)

Ballestas Island

Alle fugler små de er… men drite kan de! Naboen fikk ei skikkelig ”ku-kake” over hele seg; i ansiktet, på klærne, i håret og på kameraet… Heldigvis hadde han munnen lukket! Hehehe.. Vi lo godt av ham – i skjul selfølgelig! ;) For en taper!

Fugler vi kan huske å ha sett: 1 billion måker, en gjeng med pingviner, en større gjeng med pelikaner, peruansk blånebb (?) + tusen andre vi ikke kunne navnet på. I tillegg til fugler, fikk vi se sjøløver/seler i hundretalls, kanskje tusentalls. De plasket rundt og gasset seg på steinene.

En sjøløve som kjekker seg for fotografen på Isla Ballestas

I dag, 8 septemer, har vi vært i Nazca, byen som er kjent for de gigantiske linjene og formasjonene i ørkenen, laget av indianere for 1000-1500 år siden. (sånn veldig grovt regnet). For å få se formasjonene, må man opp i fly – et bitte, bitte lite teskeikjerringfly… Pga. sandstorm måtte vi vente i 4 timer før det ble vår tur, men til gjengjeld fikk jeg æren av å sitte ved siden av flykapteinen helt fremme i flyet, hihi!:) Foruten kapteinen, var vi 5 passasjerer i det knøttlille flyet. Ja… Nei… Hva mer kan jeg si? Aldri mer skal jeg fly et småfly!! Rullebanen var lang og fin, men vi lettet jo aldri! Og plutselig, i 100km/t (?), så jeg at det var slutt på rullebanen. Piloten fiklet noe helt VILLT med spaker og knotter og jeg tenkte ”KJÆRE JESUS”! men så var vi plutselig i lufta. Puh!

Like før vi tar av i Nazca

Men jeg slapp pusten ut for tidlig! Vi flakset og bakset over ørkenen i 30 minutter, og så en og annen formasjon laaangt der nede. For så vidt greit nok, men jeg konsentrerte meg mest om å svelge tykt spytt som samlet seg som en stor klump bak på tunga. Aldri mer småfly!!! (og Erik, den ”såkalte tøffingen”, hadde det likedan – bare så det er sagt! Han kommer til å benekte det, men ikke tro på ham! Pysa…)

Kolibrien, en av mange formasjoner i ørkenen like utenfor Nazca

Jepp! Vi rakk mer i dag, så bare smør deg med tålmodighet, for her kommer det mer: Vi var på et gravsted for Nazcafolk som levde for 800 år siden. Vi hadde ikke så store forventninger, men bablet heller i vei med 2 hollandske gutter som vi reiste med. Ute på ”kirkegården” ble vi virkelig forbløffet. Der var det 12 åpne graver med mumier som lå rett der! Ikke var det noe glass, ikke var noe av det kopier, og alt var særdeles godt bevart. En viktig årsak til det er at det, utenom El Niño, faktisk aldri regner i Nazca. Det regner kanskje 1-2mm i året, men da er det ikke ordentlig regn. Nei, det var helt sykt! Håret deres var bevart, klærne, en papegøye som de hadde ofret lå der, og det var mange barnegraver. Bare så det er sagt, ingen av mumiene hadde blitt henrettet, men hadde lidd en naturlig død.

Kirkegård i Nazca med 800 år gamle mumier

LIMA - PERU

2006-09-06T04:14:00.000+02:00

Klippene ned mot Stillehavet.. (og de forbanka motorveiene.........)l

Vi er i Lima, og jeg kan bare si én ting: Herren sørger for sine!
1. Da vi ikke rakk flyet videre fra New York, var dette første styrelse. Fru Havaas var slettes ikke i form, og vi fikk et flott hotell på flyplassen til å sove ordentlig ut, slik at vi ble 100 % klare for turen videre. (Helga i Oslo tok visst på…)
2. Vi var rimelig nervøse for å lande sent på kvelden (kl. 22 lokal tid) i en meget kriminell by. Ikke hadde vi noe sted å sove, og det å finne en ordentlig taxi visste vi at var et studium i seg selv. Men vi ble båret på englevinger nok en gang. En dame fra turistkontoret tok tak i oss og ordnet overnatting og taxi (en nokså vill tur med sjåfør Omar). Dog: Vi tror (er egentlig sikre) på at vi ble litt lurt. For det var rart at alle stedene som vi hadde tenkt å sove var ”fulle” midt i lavsesongen, mens det hostellet de anbefalte var ledig. Men, men.. Sove fikk vi, om enn Hostel Eiffel var rett og slett skrekkelig! Jeg vet i alle fall at mamma aldri hadde satt sine bein der, desto mindre sovet i de sengene. Likevel, det er vel det som heter det harde backpackerliv… (Dvs krype opp i hver sin lakenpose og smøre tigerbalsam under nesa for å holde ute den verste urinstanken fra ullteppet…)
3. Vår første ordentlige morgen på tur, og vi visste ikke helt hvor vi skulle begynne. Igjen ordnet alt seg helt overnaturlig bra. Etter frokost satt det en dame fra turistinformasjonen i resepsjonen og tok oss med til turistkontoret. Vi skjønte vel egentlig da (og kanskje kvelden før på flyplassen også) at det ikke er det vi i Norge kaller ”turistkontor”, men heller et reiseselskap. Uansett, de ordnet de neste dagene for oss, slik at vi nesten slipper å tenke selv. Vi blir hentet på hostellene, kjørt til busser, hentet på busser, guidet, får ferdig booket hostell, fly osv. Som dere sikkert forstår: passe dyrt, men Erik vet å prute! Gutten er ikke født i går og han har hodet på rette plass (dvs på toppen av halsen..). Vi syns egentlig det var litt deilig å få en slik start. Vi er nye i gamet, og det er ikke helt lett å finne ut av alt i denne store byen…

Liv og larm i byen - det skal vaere visst!

Litt generelt:
· Folk: Folkene her er veldig vennlige. De fleste møter blikk, og hilser og smiler. (Ganske sykt til å være en by på 7-8 mill) Ellers er de like breie som de er lave, og vi rager stort sett 50 cm over alle. Nesten alle har også overraskende fine tenner. Knall hvite!
· Språk: De stedene vi har vært har alle kunnet noen gloser engelsk. Det regner vi vel egentlig ikke med at kommer til å fortsette, så vi pugger spanske gloser så godt vi kan. Erik har faktisk et skjult talent i språk, og snakker så det koster både på spansk og engelsk! Den gutten altså! Et funn sier jeg dere!!!
· Byen: Hvis jeg sier at det til tider er vanskelig å puste, så overdriver jeg ikke! Ikke en gang når vi kommer ut til sjøen er det god luft. Forurensningen er helt vanvittig! Ellers har vi ikke sett all verdens, men absolutt nok for en dag. Har holdt oss til en av de fineste bydelene som heter Miraflores, hvor kriminaliteten er minimal. Men når jeg sier bydel: den er sikkert mye, mye større en Oslo… Vi har spasert i hele dag, og har holdt oss mye langs promenaden. Der er det steile klipper som fører ned til Stillehavet. Veldig fint, selv om det hadde vært enda finere uten den forbanka motorveien som lå rett på stranda…
· Dyr: Det eneste vi har sett av dyr var en gjeng med løshunder som jaget taxien vår da vi kjørte gjennom et slumområde. Ellers har jeg ikke sett noen krypdyr eller andre ekle ting. Vi så forresten noen gigantiske fugler som levde på klippene ned mot sjøen.
· Temperatur, vær og vind: Jeg er dessverre ikke et levende termometer, men jeg kan si såpass at vi går i bukser, joggesko og t-skjorte. Ca. kl. 16.00 (faktisk ganske nøyaktig, pussig nok) snudde vinden, og det kom en kald vind inn fra Stillehavet. Da var det på med genserne, og nå på slutten (ca.kl.18.00), ble også det for kaldt. Mørket senket seg mellom kl. 17 og 18. Ellers har det vært akkurat et sånn et vær som vi hadde lest om på forhånd. En tykk tåkeliknende dis ligger over hele byen, og gjør at sola ikke skinner gjennom. Lufta er klam og fuktig, men vi er begge enige om at det er et helt perfekt vær for sightseeing.
· Oss to: Vi har det fint sammen, men Erik syns at jeg ligger akkurat på vippen til å klage for mye. Det er i grunnen sant, og kan virkelig jobbes med, selv om jeg nok hadde klaget igjen om jeg skulle sove en natt til på Hostel Eiffel… (Vi byttet til et annet et). Bortsett fra dette har vi null hodeproblemer og null mageproblemer, selv om vi faktisk ennå ikke har åpnet flaska med antibak eller pakken med våtservietter. Vi sondrer bakterie-terrenget litt først… Likevel, det å sondre terrenget også kan gjøres forskjellig: Jeg er oppdratt til å vaske hendene mine, og gjør dette så ofte jeg kan. Erik tusler rundt og spiser chips mens han ser på tv (tenk på den fjernkontrollen!!!), og da blir jeg veldig skeptisk til å ta nedi posen etter ham… Han går også og klasser på ekle lyktestolper, murer og benker hvor hele Limas befolkning og dyrebestand har pisset og gjort sine andre fornødne saker og ting… EKKELT!
· Planen videre: I morgen tidlig blir vi hentet på hostellet og satt på en buss (3t) til Pisco. Der skal vi se en såkalt miniatyrutgave av Galapagosøyene, som vil si mange rare dyr, bl.a sjøløver. Der skal vi sove, og blir så fraktet med buss videre til Nazca. Dette er en by på 600 moh, og ligger i et av verdens tørreste områder. (slik vi forstår reisehåndboka kan det gå flere tiår mellom hvert regnskyll…) Der skal vi opp i fly og se de berømte Nazcalinjene, dvs noen merkelige formasjoner på bakken som bare kan sees fra fly. Herfra tar vi nattbussen til Arequipa, hvor vi blir noen dager for så å ta fly opp til Lima igjen. Da skal vi på vår 8 dagers tur opp i Andesfjellene. Men dette kommer vi jo til å skrive mer om senere…

Kontrastene er store i Lima! Nytt hotell i finansbydelen Miraflores.

Det tror jeg var alt for denne gang. Nå ble dette en meget utførlig og detaljert beskrivelse av vårt lille eventyr i Lima, men dere får lese det som dere gidder å lese. Mest sannsynlig blir det ikke så detaljert i framtida. Vi har det altså veldig fint, og vi må bare le litt av hvordan ting ordner seg. Selv om vi mest sannsynlig betaler overpris nå i begynnelsen, så er det akkurat slik; veien blir til mens man går! Vi må prøve og feile, og finne ut av hvordan alt virker etter hvert.

New York - USA

2006-09-03T23:37:00.000+02:00

Hello!
Etter planen skulle vi lande i Lima om gode fire timer, men slik blir det ikke. Vi rakk ikke flyet videre fra New York til Lima. Vi blir paa et hotell paa flyplassen i natt. Continental Airlanes betaler heldigvis.
Jeg tror det var like greit. Torunn ligger i senga paa hotellrommet med vondt i hodet.
Det er likevel godt aa vaere i gang med turen!
Vel.. Maa opp aa se til kona :)

VEIEN BLIR TIL MENS MAN GAAR:

SAANN...

ELLER SAANN...

(bilder av New York tatt fra flyet)

10 timer til avreise!

2006-09-03T01:12:00.000+02:00

Da har reisefeberen for alvor satt inn. Vi har sagt farvel til familie og venner i Oslo denne helga, og har vært så heldige å få bo hos Anne og Mathieu på Grünerløkka. Tusen takk! På fredagen hadde vi en koselig samling med folk hos Ingrid. Takk for godt stell :)
I kveld har vi hatt besøk på Grünerløkka. Vi har hatt det gøy sammen. Norge knuste Ungarn 4-1!
Dette føler Torunn nu: Jeg er spendt, jeg synes det er trist å si farvel til alle (spesielt mamma og Ingrid), men jeg er klar for å blir ferdig med uvisshet og venting. Jeg aner ikke hva jeg går til!! Jeg legger alt i Guds hender!
Erik: Jeg gleder meg over denne fantastiske muligheten vi har foran oss, men kjenner samtidig på følelsen av å ikke vite hva som kommer til å skje. Det blir rart å reise fra alle vi er glade i. Heldigvis er det lett å holde kontakt over e-post.
Vi snakkes i Peru!

Dagene før avreise

2006-08-30T03:03:00.000+02:00

Nå nærmer det seg avreise for alvor. Torsdags morgen reiser vi inn til Oslo og forlater dermed våre mødres trygge favn. Søndags kveld, etter nesten 17 timer i fly (liten mellomlanding i New York), lander vi i Lima i Peru. Hvor veien går videre, er enda ikke helt spikret, men mest sannsynlig reiser vi sørover til området rundt Arequipa. Lima-Arequipa = 14 timer med buss. Heldigvis har vi ipoden proppet full med lydbøker og musikk :)

Bryllup 15. juli 2006!

2006-08-28T00:07:00.000+02:00

Så var vi endelig gift! :) Nå nærmer det seg bryllupsreise!